Roadtrip i USA dag 10: San Fransisco

Da er vi ferdige med en dag i den fargerike byen San Fransisco. Dagen startet med å kjøre litt trikk. Trikkene her i byen er ikke akkurat så veldig moderne. Bak i trikken sto det en hippie og tok betaling og dro i et tau som gikk helt fram til føreren som satt i andre enden. Tauet dro i ei bjelle som indikerte at nå skulle de starte eller stoppe. Det føltes som om tiden var skrudd tilbake til midten på 1900-tallet. Litt interessant i grunn.

Trikken tok oss til Pir 33 hvor vi skulle være med en båt fra ”Alcatraz cruises” ut til den kjente fengselsøya Alcatraz. Overfarten tok noen få minutter i forholdsvis urolig sjø. Vel framme på øya ble det gitt litt praktisk informasjon og vi fikk se en video som tok for seg historien til øya. Etter  

Vell ute på øya gikk vi en såkalt ”audiotour”. Altså man får utdelt headset og får instruksjoner hvor man skal gå inne i fengslet og mye informasjon underveis. Her fikk vi mye historie rundt fengselsoppholdet til blant annet Al Capone, Machinegun Kelly og noen andre gærninger.

Vi ble ikke så voldsomt skremte av hvordan fangene her har hatt det. Ifjorsommer var vi nemmelig på Svensk fängselsmueseum i Gävle, og for å se det slik så framsto Alcatraz som pusete iforhold til det vi fikk se i Sverige. Hehe…  

Etter turen til Alcatraz ruslet vi bortover til Pir 39 og Fishermans warf. Der gikk vi uttover piren som var full av butikker som solgte alt mulig tull. Ble stort sett bare litt kikking i vinduene der, var så sinnsykt mye folk at shopping-lysten liksom ikke var den helt store. Pir 39 er også et kjent sted for rekreasjon – dog ikke for mennesker, men for sjøløver. Mona ble jo så klart fasinert av å møte noen som hadde så mange familielikheter så hun ble stående å se på disse lenge og vell før Torgeir fikk dradd henne bort og minnet henne på at hun faktisk ikke er såå god til å svømme… Inspirert av vesner som lever i vannet tok vi turen videre til Aquarium of the bay hvor de faktisk har to undervannstuneller av glass. Det vil si fisk og sjøliv på alle kanter! Opptil flere ganger i løpet av turen gjennom tunellen var fiskene og haiene ute etter hodet til Torgeir, men hvem kan vell klandre dem for å ønske seg en sånn godbit? Etter turen gjennom undervannstunellen var det en liten utstilling der en fikk ta på noen fisk og dyr. Tøffingen Mona måtte jo selvsagt ta på både hai og iguan, mens Torgeir den feigingen ikke ville ta på noen ting som helst.

 

Etter flere timer nede på piren tok vi beina fatt og begynte å vå videre sørover for å prøve å finne de berømte taubanene. På veien var det utallige butikker, boder og gatekunstnere så vi tok oss og tid på å gå bortover gaten. Vi ble forresten så imponert av en gatekunstner med spraybokser at vi likeså godt kjøpte oss et lite bilde fra han (svart, sølv og hvitt – altså i stil med det bildet vi allerede har på stueveggen hjemme). Når vi omsider kom fram til taubanen skjønte vi fort at det var dødfødt å skulle bli med den – det var en fryktelig lang kø, så vi endte opp med å se litt på taubanen før vi gikk tilbake for å finne oss ett stoppested for trikken som skulle ta oss tilbake til sentrum av byen for litt shopping.

 

Noen timer senere var vi slitne og trøtte av dagen så vi gikk hjem igjen. Da vi kom til parkeringsplassen utenfor hotellet holdt Torgeir på å klikke. Bilen vår som skulle være trygt parkert av parkeringsmannen hadde fått bakenden godt inn i en murkant. En kokende Torgeir (ja, han ble faktisk litt rød i toppen) nærmest løp inn til parkeringsmannen for å finne ut hva i pokker de egentlig holdt på med på parkeringsplassen. En rolig parkeringsmann fant fram nøklene og ble med ut på parkeringsplassen for å se bakgrunnen til alt oppstyret. Han gikk bak bilen, så ned på støtfangeren som var klemt inn i murveggen før han satte seg inn i bilen for å kjøre den litt fram. I det han satte seg inn i bilen ble det en stygg skrapelyd og vi ble vell fryktelig redde for lakken begge to. Da han kjørte bilen litt fram ploppa plastikken i støtfangeren ut igjen og bilen var faktisk så god som ny – takk og lov. Parkeringsmannen kom bak bilen igjen, så ned på fangeren som var like hel og sa likegyldig at ”jo da, disse bilene tåler mye de..”. Etter denne episoden ble vi litt mer skeptisk til parkeringsmennene, vi trodde liksom at bilen skulle være i trygge hender hos profesjonelle, men vi har på følelsen at de nok bulker og ødelegger en god del biler i løpet av et år….

 

I morgen setter vi kursen mot Monterey, det vil si vi setter kursen ditover dersom vi hele tatt kommer oss ut av trafikk-kaoset i San Fransisco.

 

M&T

Roadtrip i USA dag 9: Yosmite - San Fransisco

Dagen i dag startet med frokost på hotellet i Oakhurst (v/Yosmite). Rett etter frokost satte vi kursen mot San Fransisco. Etter 3-4t med kjøring i varierende landskap og med varierende veier så var vi framme i den ”fargerike” byen. Førsteinntrykket av byen var at her er det mye mer hissig trafikk enn det vi er vant med fra resten av turen. Folk bruker hornet og kjører som om de har stjelt både bil og bensin. Etter litt fram og tilbake og et par runder fant vi omsider fram til innkjøringa til hotellet, er ikke enkelt når det er enveiskjørt over alt. Bilen er i hvert fall parkert nå og der skal den få stå til vi skal forlate byen om et par dager.

Det vi har sett av byen hittil har vell vært litt blandet. Byen i seg selv virker ganske fin, men folka som bor her er ikke så ”fine”. Vi har fått inntrykket av at det finnes en del spesielle typer folk her; homofile, uteliggere/tiggere, handicappede, gangstere. Innimellom disse finnes det en og annen ”vanlig” person sånn som oss. Hehe…

Hotellrommet i dag er omtrent 1/3 av arealet som vi hadde i natt, men designmessig så var det helt spesielt. (Tydelig hvilken legning han som innreda rommet hadde)

Klimaet i denne byen er noe helt annet enn det vi har blitt vant med på turen. Hittil har temperaturen ligget på 30-50 grader, men nå må vi plutselig nøye oss med 18-20 grader. Litt godt å kunne gå i bukse og sko igjen, samt slippe styret med solkrem hver morgen. Føler oss jo litt mer hjemme og i dette været.

Ikveld var vi på en liten handletur ved Union Square før vi rusla tilbake til hotellet og rett og slett bare slappa av. Midt oppi avslappinga tok vi en tur ut for å få i oss litt middag, den ble ikke så alt for vellykket da brusen smakte mer klor en cola. Skulle nesten tro at noen har tømt ei flaske cola i et basseng og servert rett fra bassenget under navnet Cola. (Grunnen til smaken i drikken vår er sannsynligvis at brusautomaten fores med vann rett fra springen, noe som inneholder mye klor)

Begynner å kjennes på kroppen at vi har vært på farten i mange dager nå. Håper å være uthvilt og opplagt i morgen når vi blant annet skal til Alcatraz.

Bilder ble det dårlig med idag, da internetten på hotellet ikke er helt på vår side. 

M&T

Roadtrip USA dag 8: Death Valley - Yosemite

Dagen startet med samme vær som når den forrige dagen sluttet – hårfønervær! Åpna døra fra hotellrommet for å se på været og varmen slo mot oss, søvnen hadde vært så som så i natt grunnet bråket fra aircondition. Alternativet til å kjøre AC hadde vell vært å bli kokt, så vi kan vell nesten ikke klage.

Dagen i dag skulle bestå av kjøring, kjøring og mye kjøring så vi startet nokså tidlig for å komme fram i en nogen lunde passende tid. Dagen startet med varmt klima og strak vei gjennom ørkenen. Etter noen minutter begynte veien overraskende nok å svinge og gå opp og ned – akkurat som en god norsk vei. Stowepipe hvor vi bodde ligger omtrent på havnivå og dagens høyeste punkt lå på ca 10 000 fot over havet, altså betydelig høyere enn Galdhøpiggen, så det sier seg selv at det kom til å bli en del oppoverbakker i dag. Det vi imidlertid ikke var forberedt på var at det skulle være så mange nedoverbakker! Turen i dag kan beskrives svært kort: opp, ned, opp, ned, opp og ned.

Nordmenn skryter fælt av naturen sin, men det vi fikk se i dag viser at det også kan være fint, kanskje finere, andre steder i verden. Nasjonalparkene vi kjørte gjennom i dag var som revet ut av et norsk postkort. Forskjellen var bare at her er alt mye større.  Vi har sett fjell i alle former og farger, fosser, vann og innsjøer, store trær samt et og annet smådyr.

Nå har vi faktisk kommet halvveis i turen. På den ene siden kjennes det ut som vi kom i går, men på den andre siden kjennes det ut som vi har vært her i en hel evighet fordi vi har sett og opplevd så utrolig mye!

I morgen går turen videre til San Fransisco hvor vi skal se og oppleve enda flere ting! Vi glær åss!

M&T

(Internett ville ikke ta imot flere bilder i dag....)

Roadtrip USA dag 7: Las Vegas - Death Valley

Da er dagen kommet for avreise fra Las Vegas. Endelig kan man nesten si da spilleautomatene begynner å få vell stor tiltrekningskraft på oss.

Las Vegas er mye av alt, ja litt for mye av alt, så å komme seg bort fra gryta og få muligheten til å slappe av litt skal bli godt. Før vi forlot Nevada og Las Vegas tok vi turen innom et par severdigheter. Bilutstillingen på hote

llet vi bodde på var den ene. Dette skulle visstnok være verdens største utstilling av veteranbiler. Og etter en liten runde blant utstillingsbilene tviler vi ikke. De fleste av bilene var faktisk til salgs. De dyreste kostet 7-8 millioner dollar, altså fort 40-50 millioner kroner. Så om noen skulle vinne noen millioner i kasinoet så er det bare å ta turen innom å hente seg en bil. Hehe. 

Etter bilutstillinga fant vi igjen bilen i parkeringshuset og plottet inn Stratosphere tower på GPS’n. Stratosphere tower er et lite tårn i enden på The Strip. Det er omtrent som Tyholttårnet, bare ca 4 ganger så høyt. De har såklart dratt den litt lenger enn Tyholttårnet og har flere tilbud på toppen av tårnet for de som ikke har vettet i behold. Her snakker vi om karuseller hvor du blir hengende utenfor kanten av tårnet, og ikke minst du har mulighet for å komme deg ned fra tårnet ved å hoppe utfor kanten og henge i wirer som skal bremse deg når du nærmer deg bakken. Dette ble litt for kraftig kost for oss, så vi nøyde oss med å bare se på. J

Dagens kjøretur ble omtrent 200km og gikk stort sett gjennom ørkenområder før vi kom til det som virkelig er ørken. Dagens mål var nemmelig Death Valley. Termometeret viste på turen helt oppi 50 grader, da er det godt å ha aircondition. Men noen ganger var vi ute av bilen for å se på diverese severdigheter og ta litt bilder. Vi var blant annet på Badwater, som er en dam på bunnen av Death Valley. Dammen ligger 85.5m under havet og vannet er så salt at det ikke fordamper. Stedet er også en av verdens varmeste. :S

Etter det var var vi innom Devils Golf Course en liten tur, var ikke mye som minnet om en golfbane der nede. Ei diger slette fulle av ”krater” av salt. Amerikanerne er veldig glade i å vise fram naturen sin og har derfor lagd veier og satt opp skilt til alt som kan virke litt ekstraordinært. Vi prøvde å følge en grusvei som skulle gå til Natural Bridge, men måtte gi oss godt og vel halvveis da bilen begynte å lukte rart. Etter at vi snudde og trilla nedover den lange bakken vi nettopp hadde kjørt opp i sakte fart så forsvant lukta. Girkassen på bilen har også ved et par tidligere anledninger oppført seg litt rart ved kjøring i motbakker, så vi får se om bilen holder ut hele turen til Los Angeles igjen. Den har jo tross alt ca 2500km på telleren nå så et sammenbrudd forundrer ikke… 

Etter å sett på diverse severdigheter og tatt litt bilder rundt om i Death Valley satte vi kursen mot Stvoepipe Wells hvor vi skulle overnatte. Dette er en knøttliten plass som er langt ute i ødemarka. Både butikken, restauranten, puben og bensinstasjonen drives av hotellet. Rommet vi fikk her var veldig greit, men vi frykter at vi kommer til å få hørselsskader iløpet av natten av airconditionen. Hadde dette maskineriet stått i norsk industri hadde det vært påbudt med hørselvern i rommet.

I morgen fortsetter vi til nok en nasjonalpark, nemmelig Yosmite.

M&T

Roadtrip i USA dag 6: Las Vegas

Las Vegas, Las Vegas… kan virkelig ikke beskrives med ord eller bilder. Noe så hinsides stort og utrolig… Hvem er mannen som fant på dette? Her er det etterligninger av alle mulige attraksjoner fra over alt i verden. De har blant annet eget eifeltårn, frihetsgudinne,  veneziakanaler og sannsynligvis et sekssifra antall spilleautomater.

Dagen startet veldig godt da vi var innom kasinoet på andre siden av gata. Nybegynnerflaksen slo til og plutselig begynte automaten Torgeir spilte på å lage lyder og telle dollars. Og den stoppa ikke før på ca. 490 dollar. Vi måtte jo såklart prøve å få pengene til å vokse enda litt mere, men på 410 dollar tok vi til vettet og trykket utbetal. Uttover dagen har vi både spilt, handla og betalt oss inn på severdigheter uten at lommeboka har blitt tynnere enn da vi kom. 

Dagen i dag har vært het for oss innfødte nordboere som er beregna på at gradestokken så vidt tipper frysepunktet. Temperaturen har vell ligget på et sted mellom 40 og 45 grader, noe som medførte at vi stort sett har søkt tilflukt i butikker og kasinoer langs The Strip hele dagen. Blant annet var vi innom M&M World. Dette er en butikk som er stappfull av M&M-effekter som du ikke i din villeste fantasi kan tenke deg at finnes. Her var alt fra slips til julekuler og kjøkkenutstyr. Denne butikken gikk over 4 etasjer… 4 etasjer med galskap! (Og Torgeir kjøpte såklart M&M metalskilt til sin samling)

Nabobutikken var ikke så veldig mye bedre.Ddet var nemmelig en Coca Cola butikk som var ganske lik M&M butikken, men denne var bare over 2 etasjer…  (Gjett hva Torgeir kjøpte her? Joda, skilt!)

Utover kvelden vandret vi litt nordover i gata. Å forflytte seg i denne gata er ekstremt tidkrevende og avstandene er store. Å gå forbi et kvartal, eller hotell, kan fort ta 10-15 minutter. Vi stakk innom Maddam Tussaud og hilste på diverse kjendiser. Noen av de var så virkelighetstro at du nesten ikke turde å se de i øynene. Der hadde de også en skrekktunell, som liksom skulle være skummel. Og skummel var den vell for det franske paret som gikk bak oss, men vi syntes det virka som en helt vanlig tur langs Ladestien på en søndag formiddag. (Mona Helen var nok kanskje litt mer redd enn Torgeir)

Før vi vandret tilbake på hotellet for å ta kveld, gikk vi til Bellagio Hotell. De har et verdenskjent vannshow som kjøres med jevne mellomrom uttover kvelden. Bare det å finne på å anlegge en så stor vanndam midt i bygryta er i seg selv galskap, men å utstyre det med lys, lyd og pumper som gjør at vannet kan hoppe opp og danse på den måten det gjorde var bare helt rått. Vi var så begeistret etter å ha sett det en gang, så vi venta til neste show og fikk se det og. Mona Helen ønsker seg en sånn dam til jul.

Lånte oss en film på YouTube:

Kort oppsummert, en veldig opplevelsesrik dag, jævlig varmt, drukket mange liter vann, tilbydd hore et hundretalls ganger, kasinoflaks (som tok slutt), utslitte føtter etter å ha tråkket maaaaange kilometer.

I morgen er planen å stikke innom Elvis og bilmuseet som holder hus på hotellet vi bor på, før vi stikker lenger borti gata for å ta en tur opp i Stratosphere tower som ruver 3-400m over bakken eller noe sånt. Når det er gjort setter vi kursen videre nordvestover mot Death Valley.

M&T

Roadtrip i USA dag 5: Grand Canyon - Las Vegas

Dagen startet med en liten runde på kanten av Grand Canyon igjen, denne gangen fikk vi se den litt fra andre vinkler og med annet lys. Morsomt hull!

Etter litt vandring og bildetakting på kanten av fjellet satte vi snuten mot Seligman. Seligman er et sted som regnes som route 66’s fødested der de har tatt vare på byen i ren 50talls stil. Her finner man blant annet fengsel, biler og kafeer som har 50-tallet og route 66 som gjenomgangstema. Da vi var innom byen var det lunsh-tid så vi stoppet på Roadkill Café for å spise. Her ble det servert mange rare retter, hvorav Mona Helen spiste kyllingsandwich av en kylling som ikke rakk over veien i tide. De serverte også Buffalo-burger, men Torgeir var for feig til å prøve!

 

Etter Seligman fulgte vi route 66 et godt stykke før vi svingte av mot Las Vegas. Denne veien var det som Mona Helen kaller ”driiiiiitkjedelig”. Det var vei som gikk rett frem så langt øyet kunne se, ingen svinger, ingen hus – ingenting å se på! Tipper strekninga var en 7-8 mil uten en jævla sving! Likevel var vi nokså forventningsfulle for langt der fremme lå både Hoover Dam og Las Vegas. Da skiltingen begynte å vise at vi snart var fremme ved Hoover Dam begynte trafikken å gå saktere og saktere før det til slutt stoppet helt opp. Og der ble vi stående i nesten en time før vi endelig kunne slippe gjennom sikkerhetskontrollen og ut på dammen. Når vi først kom fram til demningen var vi så leie av både varme og venting (og i tillegg var sollyset ekkelt med tanke på bilder) så vi hadde bare en liten stopp før vi raste videre mot Las Vegas.

 

Las Vegas er akkurat sånn som man ser på film. Det er blinkende neonlys og casinoer så langt øyet kan se. Hotellene langs ”the strip” er enorme og inneholder gjerne masse døgnåpne butikker og casinoer. Hotellet vårt er også en av disse enorme kjempene som ligger i sentrum av byen. Da vi hadde funnet parkeringsplass i hotellets parkeringshus tok vi heisen ned for å finne resepsjonen. Det var lettere sagt enn gjort. Etter litt om og men, og etter at Mona Helen hadde fått seg en ny venn fra Canada fikk vi rotet oss gjennom hele casinoet og til resepsjonen i andre enden. Her var det lang, lang kø så det var flaks at vi hadde fått en venn å snakke med. Hun hadde tilfeldigvis vært her mange ganger før og fortalte oss litt om ting vi måtte se mens vi var i byen. Ett av rådene hennes var Caesars palace, så når vi hadde sjekket inn og flyttet inn på rommet dro vi bort dit for å se.

 

Caesars Palace var jammen et palass. Det skulle være et show her som skulle være utrolig bra så vi begynnte å lete etter dette, men på veien ble vi så sultne og tørste at vi måtte ta en liten matpause. Det skulle vi ikke gjort, for når vi kom bort dit showet skulle være var det akkurat ferdig og det var en time til neste – BOMMERT! Menmen, vi fikk i alle fall se mye av Caesars Palace og alle de fancy designerbutikkene der.

 

Etter Caesars Palace dro vi tilbake til vårt eget hotell igjen, The Imperial. Før vi gikk til sengs måtte vi jo prøve oss på litt gambling! Torgeir slo på stortromma og putta på 5$ på automaten – og han vant. Etter noen minutter skjønnte vi fort hvorfor folk blir spillegale for dette var jo kjempegøy! En halvtime senere var de stusselige 5$ brukt opp og vi satt igjen med ingenting. Da var det jaggu på tide å legge seg!

 

I dag skal vi tilbake til Caesars Palace for å se de to showene, på Bellagio for å se på vannfontenen og på M&M-museum. Blant mye annet. Men først så skal vi i bassenget for å bade!

Roadtrip i USA dag 4: Scottsdale - Grand Canyon

Dagen i dag begynte med en bedre frokost på hotellet i Scottsdale.  Rett etter frokosten var fordøyd pakket vi kofferten og satte snuten mot et av verdens syv underverker, nemmelig Grand Canyon.

På turen til Grand Canyon tok vi en liten omvei innom Sedona og Red Rock County.

På turen gjennom Red Rock County fikk vi en følelse av gjenkjennelse, og grunnen til det er at området er blitt brukt som kulisser for flere filminnspillinger. I denne byen stoppet vi også på et lite marked for å se på diverse bilder, smykker og håndverk som hovedsakelig var laget av indianere. Vi har et håp om å kunne kjøpe oss et maleri på turen, og kanskje aller helst et som er lagd av indianere, men det ble dessverre ikke noe på dette markedet, da ”dæm sællt bære shit. Sånn som på Kålvredagan!” (Torgeir).

Bakgrunnen som revet ut av en westernfilm!

Ettersom både jeg og Torgeir liker rare steder og rare butikker ble vi store i øynene da vi plutselig kjørte forbi en butikk med masse rariteter utstilt utenfor. Vi måtte inn å se, så vi snudde bilen og kjørte inn på parkeringsplassen foran den lille butikken. Det som vi med første øyekast trodde var en liten butikk viste seg fort å være noe helt annet! Det var rom på rom på rom med rariteter. Her fantes både keramikk, mat, souvernirer, pil til pil&bue, skilt og revolvere.

Torgeir poserer sammen med en gjeng slappe amerikanere.

Etter hvert begynte vi å få litt dårlig tid ettersom vi skulle være i Grand Canyon for å se solnedgangen, så vi måtte kjappe på litt. Når vi kom fram til Grand Canyon sjekket vi inn på hotellet før vi trakk fram joggeskoene og tok til å gå ut gjennom skogen for å komme til selve Canyon’en. Vi hadde jo på forhånd sett bilder og lest en del om Grand Canyon, men det synet som møtte oss er det ikke mulig å fange på film eller formidle gjennom ord. Grand Canyon er virkelig noe man må oppleve – ikke rart at dette er et av verdens syv underverker. Grand Canyon er digert. Grand Canyon er ufattelig dyp, og Colorado river blir bare til en liten bekk langt der nede. Torgeir ble mektig imponert over proporsjonene på canyon’en og syntes at dokka i Ottersøy ble et lite hull i forhold! Solnedgangen i Grand Canyon har rykte på seg for å være vakker, og de har rett. Det var en mektig følelse å sitte ytterst på en fjellknaus og se sola gå ned i horisonten og male fjellene i de fineste farger.

 

Når det gjaldt hotellet hadde vi lit bange anelser etter å ha vært i hotellets resepsjon. Resepsjonen var ikke særlig innbydende, de ansatte var nokså sære og på disken var det limt en lapp der det sto ”we don’t have aircondition in our room`s” skrevet med rosa markeringstusj. –Jaja, tenkte vi, - det er jo bare for en natt. Men så feil kan man faktisk ta, for når vi kom inn på rommet må jeg virkelig si at jeg ble overrasket. Rommet var nogen lunde likt de rommene vi har hatt tidligere på reisen, bortsett fra at dette faktisk var bedre! Et koselig lyst og rent rom, med senger som ser fryktelig innbydende ut etter en lang dag.

Er ikke bare i Ytre Namdal det ferdes dyr etter veien. Denne sto plutselig på gangveien bak oss da vi tok bilder utover canyonen. I tillegg sprang et par firfisler over veien rett foran føttene våre. 

I morgen setter vi kurs for Las Vegas, gamblernes mekka. Vi må vell prøve oss på litt gambling vi og, men noen storspillere kan vi vel neppe kalle oss. Ellers er det fryktelig mye som står på plakaten i Las Vegas, så vi får se hva vi får tid til – kanskje vi gifter oss med Elvis og Marilyn Monroe som vitner? 

M&T

Roadtrip i USA dag 3: Palms Springs - Scottsdale

Dagen i dag startet ganske tidlig med en mindre god frokost i hotellobbyen. Under frokosten skjønte vi hvorfor amerikanerne ofte ser ut som de gjør. Var ikke mye som minnet om norsk husmannskost der. Hehe… Søtt og jævlig både brødmat og pålegg.

Mona tar farvell med palmene i Palm Springs. :P

Dagen i dag har i stor grad vært en transportetappe. Vi har lagt bak oss ca 440km, for det meste gjennom glohet ørken. Vi fikk likvell et lite avbrekk fra den kvelende varmen da vi havnet mitt oppi et uvær. Det blåste og regna ganske kraftig noen få kilometer, så plutselig var varmen og sola der igjen.

Utpå ettermiddagen entret vi Arizona og kjørte gjennom Phoenix og til Scottsdale som ligger tett inntil Phoenix på nordøstsida. Her booka vi inn på Days Inn Scottsdale som ligger kloss inntil et av amerikas største motekjøpesenter. Sentret består av ca. 225 moterelaterte butikker. Kvelden har vi stort sett brukt på å tråkke fra butikk til butikk der inne, samt at vi unnet oss 20min massasje for å kompensere for at vi kjører Lincoln. (Som for øvrig ikke har svenskdesignede seter) Massasjen besto i at en asiat pressa og gnidde på rygg og skuldre, nesten så hardt at vi trodde vi skulle knekke, men godt og avslappende var det likevel. 

Torgeir sløv i senga på hotellet i Scottsdale.

Inngangen på Scottsdale Fashion Square, sett fra hotellrommet. 

Mona fant seg et passende skilt. "Pedagoger på speed krysser gata"

Ei gate i Scottsdale Fashionsquare.

Dagen ble avsluttet med middag på Grand Lux Cafe (som for øvrig ikke minnet mye om en kafe, men mer om lukseriøs utgave av palmehaven på Brittania i Trondheim) Som en avslutning av dagen ble det en liten dukkert i boblebadet på hotellet.

Til Ingvild: Du trenger ikke å bekymre deg for at Torgeir skal miste hånden ved rødt lys, da bilen låser dørene automatisk og vinduene har vi lukket pga vi har AC.

Imorgen går turen videre til Grand Canyon! 

M&T

Roadtrip USA dag 2: Los Angeles - Palm Springs

Da er dag 2 å turen over og vi er på plass på hotellet i Palm Springs.

Siden vi la oss i 18-tiden lokal tid i går klarte vi ikke å sove lenger enn til ca 6 imorges. Men vi fikk da likevell tida til å gå fram til vi skulle ha møte med en guide fra reisebyrået klokka 8 i hotellets lobby.

Guiden gikk gjennom ruta vi skal kjøre og kom med noen tips til ting som var verdt å ta en titt på. Siden vi har forberedt oss ganske godt til turen så kunne hun ikke fortelle oss så mye vi ikke visste fra før. Hehe…

Etter det gikk turen til Santa Monica beach hvor vi hadde håpt å få se gjengen fra Pacific Blue… evt annet sykkelpoliti. Hehe… Vi endte opp med å se politi med alt annet enn sykkel. Politibiler, motorsykler og ikke minst små ”bøgige” mopedbiler…

Siden vi var tidlig ute var det ganske lite folk på stranda og piren i den tida vi var der, men det økte på voldsomt mens vi var der. Folkesky som vi er satte vi helle kursen østover. Å komme seg ut av LA på østsiden av byen betyr flere mil med høyt traffikert motorvei, men det gikk igrunn veldig smertefritt.

Vi hadde planer om å innom to attraksjoner før vi satte snuten mot Palm Springs. Først gikk turen til Pioneertown. Langt oppi fjellet fant vi en øde liten plass som var i skikkelig westernstil. Denne byen har vært kulisser for innspilling av mange westernfilmer.

Etter å sett oss litt om i Pioneertown kjørte vi inn i nasjonalparken Joshua Tree. Joshua Tree er kjent for enormt mye kaktuser med en særegen form. Det er tydelig at amerikanerne er stolte av nasjonalparkene sine, for det var fine veier og mange stoppesteder med informasjon langs den mange mil lange rundturen i nasjonalparken.

Når vi hadde fått nok av kaktuser, steiner og ødemark satte vi kursen mot sivilisasjonen igjen, nærmere bestemt Palm Springs. Dette er en by som oppleves som en grønn oase mitt i ørkenlandskapet, og det er visstnok hit en del kjendiser drar for å slappe av et stykke unna kjas og mas i LA.

Litt avslapping unte også vi oss da vi tok en dukkert i hotellets bassenger. Det var meget forfriskende i den 39 grader varme luften. Mona har forresten konkludert med at vi ikke trenger å dra på harry chartertur til syden når vi heller kan ta turen til Palm Springs for å bade (men jeg kan jo bli med deg hvis du insisterer, mamma…).

 Vi endte altså opp med å kjøre ca 250 miles i dag. Bilen fungerer bra, men det hadde ikke gjort noe om Lincoln utnytta Fords kobling mot Volvo når de skapte setene i denne doningen.

I morgen går turen videre til Phoenix hvor vi skal jakte på Mac Gyver og Phoenix Foundation. :P

M&T

Roadtrip USA dag 1: Trondheim - Los Angeles

Da er den store avreisedagen omsider kommet og vi setter kursen mot første mål på reiseruta, nemmelig Los Angeles. Dagen startet allerede i 4 tida da vi satte kurs mot Værnes. Vi ble møtt av en stille flyplass da vi kom, men freden varte ikke lenge før den typiske bakgrunnstøyen var på plass. 06.10 lettet flyet fra Værnes til Amsterdam. Vi var framme  ved Schipol i Amsterdam i hall 9-tida. Flyplassen er den største vi har vært på fram til nå. Vi ankom selvfølgelig på gaten i den ene enden, og måtte forflytte oss noen km til den andre enden. Rettere sagt til jumbojetavdelinga. J Flyplassen var igrunn veldig grei å finne fram på, det var i hvert fall ikke spart på skiltingen der.

Ved terminal F7 ble vi sittende å se litt på alt det rare folket som skulle samme vei som oss, før vi omsider fikk lov til å entre sikkerhetskontroll nok en gang. Er du av typen som liker å tafse på folk, så anbefaler vi å søke jobb der. I passkontrollen lo kontrolløren av etternavnet til Torgeir, han syntes tydeligvis at det var morsomt at han hadde nesten samme etternavn som landet han bor i, nemmelig Holland. Hehe… Tilslutt fikk vei entre den store blå hvalen hvor vi skulle tilbringe hele 10.5t i lufta. Takeoff var litt spennende med dette flyet, vi som er vant til å hoppe rundt langs kysten med små Widerøefly blir jo sittende å lure på om ikke flyet skal ta av snart etter å lagt mange km med rullebane bak seg, men når hastigheten på beistet etter hvert kom til ca 300km/t så begynte det sakte men sikkert å gå oppover. Torgeir var ganske sikker på at det knøttlille charterflyet han tar fra Værnes til Kristiansund når han skal offshore kunne letta på bare lengda av en Jumbojet. :P

Om bord i flyet ble vi plassert sånn ca i midten i nedre etasje. Plassen er så som så, men vi hadde vell strengt tatt forberedt oss på at det skulle være enda verre.  Det har likevel gått forbausende bra og mye av det skyldes nok flyvertinnene som oppvarter oss med mat, drikke og snacks hele veien. Her er det ikke som på vanlige charterfly hvor man må trekke fram kortet hver gang tøtta kommer nedover gangen med vogna si, nei her er det til og med fri bar. (Dette hadde nok vært en fin hermetikkboks for Ivar Willy)

Utsikt over Nederland, flatt og tegna med linjal.

Den blå hvalen som skal frakte oss over dammen.

Flymat er jo ikke akkurat kjent for å være spesielt god, og det første måltidet vi fikk i dag var heller ikke noe unntak. Pasta dyppet i grønn og rød gusje – Æsj! Men på en så lang flytur er det jo også middag inkludert. Ingen regel uten unntak, og her fikk vi servert unntaket. Pizza, frukt og eplekake til middag falt i smak etter 9,5 timer i flyet. Så snart middagen var unnagjort begynnte flyet sakte men sikkert nedstigningen mot LAX. Hadde vi hatt vindusplass hadde vi kunnet nye flott utsikt over blant annet Grand Canyon en liten stund før landing, men selvsagt var jo vi stappet midt inne i flyet. Torgeir tok seg likesågodt en spasertur å kikket ut av vinduet og han meddeler: ”Grand Canyon e jævli stort når man ser det fra 11 000 meters høgde!”

Når vi ankom LAX ble det et par nye runder med sikkerhetssjekk. Blant annet ble vi tatt bilde av, alle fingrene våre ble scannet og vi ble mer eller mindre intervjuet med en haug dumme spørsmål om hva vi skulle gjøre her i landet. Det som imidlertid var litt mer skummelt var at en liten hund kom å markerte at han hadde funnet noe snusk i veska til Mona. Hunden var en matsniffer og hadde fått snusen i et par baguetter med nugatti på som vi hadde tatt med som reisemat. :P

Torgeir sover som en unge. Nakkeputa fra Ikea viste seg å være mycket prisvärd.

Når vi kom oss ut av LAX fant vi et busstopp med busser som gikk ut til leiebilselskapene. Vi  hiva oss på en buss det stor AVIS på og ble fraktet ca 10 minutter til utkanten av flyplassen. Der var det en gedigen, strengt bevoktet plass hvor vi fikk overlevert bilen etter noen minutter i kø. Hva slags bil vi fikk har vi vell egentlig gått å vært spente på siden dagen vi bestilte turen. Inne på plassen sto det haugvis med Hyundai, noe Torgeir kryssa fingrene for at vi ikke skulle få. Bilen vi omsider fikk ble en stor hvit Lincoln TownCar. Vi skal for øvrig feire dens 1 mnd’dag +1000km passering iløpet av morgendagen. Bilen er hele 5,47m lang og føles som en middels stor sjark å kjøre. Hehe….

Mona’s umiddelbare favorittdetalj på bilen er automatisk åpning av bagasjeluke. J

Gliser gjør den og!

Første kjøreturen på amerikansk jord syns vi gikk veldig bra. Fra AVIS til hotellet var det ca 5km. Trafikken synes vi var veldig bedagelig og oversiktlig. Dette var da i 14 tida, lokal tid. Er litt mer spent på hvordan det blir på de litt større veiene i rushtida. :S

Hotellet vi overnatter på første natten heter Custom Hotel og ligger i Lincoln Boulevard. Helt greit hotell, med de fleste fasiliteter. Dette er hotellet vi også skal bo på siste natten før hjemreise, om et par uker.

Kvelden i dag tenkte vi å bruke på Santa Monica og Venice beach, men vi er såpass slitne og utmattet etter reising og forsøk på å snu døgnet at vi utsetter det til i morgen formiddag. Etter strandbesøket i morgen skal turen gå videre østover i landet med en liten tur innom nasjonalparken Joshua Tree’s og en tur i cowboybyen Pioneertown. Endelig destinasjon for morgendagen blir Palm Springs.  

Forhåpentligvis har vi internett på hotellet imorgen også. Fortsettelse følger!

Mona & Torgeir

Nerver!

Nå er nervene mine i helspenn! Om under 3 timer forlater jeg det trygge rede og legger ut på det som etter utsiktene å melde skal bli en uforglemmelig ferie.

Kofferten er pakket (ja, vi har med bare èn på deling - lite klær = mye shopping!), håndbagasjen er strødd utover kjøkkenbordet, biletter er printet ut og pass er funnet fram. Tror faktisk vi er klare til å reise nå. Etter vi har lagd oss grandis til nattmat da vell og merke.

De som kjenner meg vet vell at jeg ikke er særlig til nattmenneske, så det å skulle holde seg våken i hele natt kan bli et problem for meg gitt. Et stort problem. Men ettersom reisenervene er så tilstedeværende som de faktisk er i skrivende stund så er det heldigvis ingen fare for at jeg skal sovne med det første. Sove skal jeg nemlig gjøre på flyet fra Amsterdam til LA, for å få snudd døgnet. For når vi først er framme da er det fullt kjør i 14 dager til ende. Å Herregud! Blir slitsomt, men garantert en opplevelse uten like. Skal prøve å få blogga litt underveis der jeg finner meg et nett å koble meg på.

So long,
M

Sammensurium!

Lenge siden sist, mye som har skjedd som jeg ikke har fått blogga om. Har vært mye styr i det siste - både på godt og vondt.

3. juli var jeg med Tante Bjørg og Ivar på ute-teater. Vi var på skuespillet "trua og saltet"t som spilles i garstadvågen, like ved hytta mi! Var en fantastisk dag med sol og varme som skapte en flott ramme rundt et nydelig skuespill med både amatører og profesjonelle på scenen. Jeg har forøvrig sett skuespillet en gang før, men jeg kommer nok til å se det en gang til og, om noen år.

Og så har jeg vært å feiret TomVidar som ble hele 22 år, gratulerer. Ble invitert hjem til TomV sitt nye hus. Snakk om å ha god smak! Gutten pusser opp hus som en hel helt, og det blir helt fantastisk nydelig. Det kjennes nesten ut som man kommer inn i et interiørblad når man går over dørstokken hans. Jeg vil ha et slikt hus. Og en slik smak når det gjelder interiør, farger og tekstiler. Så det så!

Som det seg hør og bør i en skikkelig feiring var det dekket opp med langbodt med hvit duk og lys på bordet. Som bursdagsmat ble det servert cilli con carne laget av TomVidar og hans mor. Etter en koselig middag var det duket for alkoholer og feiring til langt på natt. Koselig.

Ingeborg og Kristina. Kristina poserer for anledningen med hoggtenner av saltstenger. Søtt.

Carina og Borgen.

Meg og Ingeborg. Jeg klarer ikke å være normal forran et kamera. Eller, kanskje kameraene bare viser mitt sanne jeg?

Bursdagsbarnet! Se så fin han er!

050710

Noen mennesker er bare enestående. De er så åpne, gode og snille. Jeg kjenner ett sånnt menneske; det vil si- jeg kjennte et slikt menneske. Torgeirs bestefar er en av de beste menneskene jeg noen gang har mødt. En person på over 90 år med en fantastisk livsglede, humor og fortellinger i fleng. En person fyllt av kjærlighet til sin kone gjennom over 60 år - helt til det siste. Og jeg tror det vil fortsette også etter døden. Bestemor og Bestefar er uadskilelige. De hører sammen, og jeg har ikke tro på at engang døden kan holde dem fra hverandre.

Igår satt vi på sykehuset ved bestefars seng, så at hjerterytmen og blodtrykket var lavt. Pusten var tung, men tilstede. Jeg tror du ventet, ventet på at alle som skulle komme og ta farvell, ventet til alle hadde vært borte hos deg, holdt deg i handa og snakket med deg. Da alle hadde fått muligheten begynnte hjertet å slå saktere og saktere, helt til det døde ut. Du fikk en fred over ansiktet, du fikk endelig slappet av. Høvdingen trappet av og etterlot oss andre i villrede - hva skal vell vi gjøre uten deg? Hvem skal spre all den gleden og livskunnskapen du satt på? Hvem skal fortelle røverhistorier og fortellinger fra gamle dager?

Vi vil savne deg. Mer enn ord kan beskrive.

Hvil i fred Kåre Øren,

Hvil i fred Bestefar.