Da er vi ferdige med en dag i den fargerike byen San Fransisco. Dagen startet med å kjøre litt trikk. Trikkene her i byen er ikke akkurat så veldig moderne. Bak i trikken sto det en hippie og tok betaling og dro i et tau som gikk helt fram til føreren som satt i andre enden. Tauet dro i ei bjelle som indikerte at nå skulle de starte eller stoppe. Det føltes som om tiden var skrudd tilbake til midten på 1900-tallet. Litt interessant i grunn.
Trikken tok oss til Pir 33 hvor vi skulle være med en båt fra ”Alcatraz cruises” ut til den kjente fengselsøya Alcatraz. Overfarten tok noen få minutter i forholdsvis urolig sjø. Vel framme på øya ble det gitt litt praktisk informasjon og vi fikk se en video som tok for seg historien til øya. Etter
Vell ute på øya gikk vi en såkalt ”audiotour”. Altså man får utdelt headset og får instruksjoner hvor man skal gå inne i fengslet og mye informasjon underveis. Her fikk vi mye historie rundt fengselsoppholdet til blant annet Al Capone, Machinegun Kelly og noen andre gærninger.
Vi ble ikke så voldsomt skremte av hvordan fangene her har hatt det. Ifjorsommer var vi nemmelig på Svensk fängselsmueseum i Gävle, og for å se det slik så framsto Alcatraz som pusete iforhold til det vi fikk se i Sverige. Hehe…
Etter turen til Alcatraz ruslet vi bortover til Pir 39 og Fishermans warf. Der gikk vi uttover piren som var full av butikker som solgte alt mulig tull. Ble stort sett bare litt kikking i vinduene der, var så sinnsykt mye folk at shopping-lysten liksom ikke var den helt store. Pir 39 er også et kjent sted for rekreasjon – dog ikke for mennesker, men for sjøløver. Mona ble jo så klart fasinert av å møte noen som hadde så mange familielikheter så hun ble stående å se på disse lenge og vell før Torgeir fikk dradd henne bort og minnet henne på at hun faktisk ikke er såå god til å svømme… Inspirert av vesner som lever i vannet tok vi turen videre til Aquarium of the bay hvor de faktisk har to undervannstuneller av glass. Det vil si fisk og sjøliv på alle kanter! Opptil flere ganger i løpet av turen gjennom tunellen var fiskene og haiene ute etter hodet til Torgeir, men hvem kan vell klandre dem for å ønske seg en sånn godbit? Etter turen gjennom undervannstunellen var det en liten utstilling der en fikk ta på noen fisk og dyr. Tøffingen Mona måtte jo selvsagt ta på både hai og iguan, mens Torgeir den feigingen ikke ville ta på noen ting som helst.
Etter flere timer nede på piren tok vi beina fatt og begynte å vå videre sørover for å prøve å finne de berømte taubanene. På veien var det utallige butikker, boder og gatekunstnere så vi tok oss og tid på å gå bortover gaten. Vi ble forresten så imponert av en gatekunstner med spraybokser at vi likeså godt kjøpte oss et lite bilde fra han (svart, sølv og hvitt – altså i stil med det bildet vi allerede har på stueveggen hjemme). Når vi omsider kom fram til taubanen skjønte vi fort at det var dødfødt å skulle bli med den – det var en fryktelig lang kø, så vi endte opp med å se litt på taubanen før vi gikk tilbake for å finne oss ett stoppested for trikken som skulle ta oss tilbake til sentrum av byen for litt shopping.
Noen timer senere var vi slitne og trøtte av dagen så vi gikk hjem igjen. Da vi kom til parkeringsplassen utenfor hotellet holdt Torgeir på å klikke. Bilen vår som skulle være trygt parkert av parkeringsmannen hadde fått bakenden godt inn i en murkant. En kokende Torgeir (ja, han ble faktisk litt rød i toppen) nærmest løp inn til parkeringsmannen for å finne ut hva i pokker de egentlig holdt på med på parkeringsplassen. En rolig parkeringsmann fant fram nøklene og ble med ut på parkeringsplassen for å se bakgrunnen til alt oppstyret. Han gikk bak bilen, så ned på støtfangeren som var klemt inn i murveggen før han satte seg inn i bilen for å kjøre den litt fram. I det han satte seg inn i bilen ble det en stygg skrapelyd og vi ble vell fryktelig redde for lakken begge to. Da han kjørte bilen litt fram ploppa plastikken i støtfangeren ut igjen og bilen var faktisk så god som ny – takk og lov. Parkeringsmannen kom bak bilen igjen, så ned på fangeren som var like hel og sa likegyldig at ”jo da, disse bilene tåler mye de..”. Etter denne episoden ble vi litt mer skeptisk til parkeringsmennene, vi trodde liksom at bilen skulle være i trygge hender hos profesjonelle, men vi har på følelsen at de nok bulker og ødelegger en god del biler i løpet av et år….
I morgen setter vi kursen mot Monterey, det vil si vi setter kursen ditover dersom vi hele tatt kommer oss ut av trafikk-kaoset i San Fransisco.
M&T
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar